ÅRETS SOMMERUTSTILLING I MUNCHS HUS I ÅSGÅRDSTRAND 2021 –

I sommer viser Munchs Hus i Åsgårdstrand en utstilling med verk av Eirin Støen og Crispin Gurholt. Bakgrunnen for utstillingen er å åpne Munchs hus opp for samtidens fortolkninger av stedet og historien der arkivmateriale, interiør, rom, natur eller hage kan betraktes som et materiale for kunstneriske prosesser.

Eirin Støen viser en serie verk inspirert av Munchs forhold til hagen, naturen og lyset slik det er reflektert i hans billedverden. Støens 6 scanografier fra serien We are Flames Which Poor Out of The Earth, låner sin tittel fra en samling private tekster av Edvard Munch oversatt til engelsk av J. Gill Holland. Titler på hvert enkelt scanografi er klippet og bearbeidet fra tekstene i boken. Steinene og plantene på bildene er fra Støens egen steinsamling og hage, hvor produksjonen av verkene har foregått over mange år, og parallelt med utviklingen av det relasjonelle kunstprosjektet En Forestilling om Frihet. I dette KORO-støttede prosjektet skapte hun en park sammen med innsatte og ansatte i Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Serien med scanografier har tidligere også blitt vist som del av gruppeutstillingen Freigänger, i et nedlagt kvinnefengsel i Berlin. Støen viser også tre nye skulpturer med tittelen Dancers som består av gjerdeelementer fra Ila fengsel, naturlig plantefarget bomull, ull og silke. For Støen handler verkene samlet om tid, minner og drømmer, og om å finne balanse; Om selvpålagt isolasjon og savn av nærhet. Samtidig peker de mot universet og den større abstrakte ideen om et “vi”.

Munchs skygge er en videoinstallasjon av Crispin Gurholt som viser oss Munchs hus og hage vinterstid, et sommersted utenfor sesong: Kaldt, rått og stengt. Filmen sammen med fotografiet fra Munchs soveværelse i huset, er iscenesatt i en liten brakke i parken laget av OSB-finerplater. Byggverkets utforming, en slags midlertidig arbeidsbrakke, henspiller på noe temporært og nomadisk, en rastløs ensomhet. Ved å gjenta vinduslemmenes finer fra husets vinteropplag i byggverkets arkitektur, ved å stroppe presenningen og benytte hengende steiner som lodd, poengteres melankoliens tyngende kraft, en kraft man bærer med seg uavhengig av sted. Gurholt søker med verket å uttrykke en tilstand av fravær og forskyvning. En melankolsk tilstand som kan oppstå i det vi tar oss selv i å lete etter noe vi vet er ugjenkallelig borte, en stemning, en opplevelse, et menneske.

Det ligger flere små, gamle hus i Åsgårdstrand. I et hovedsakelig hvitmalt arkitekturlandskap, er det den gule fargen på huset og størrelsen på tomten rundt som ved første øyekast gjør at ett hus skiller seg ut fra de øvrige. For det er ikke et hvilket som helst gammelt hus. Det var Edvard Munchs hus. Og det har mange lag.

De fleste besøkende som kommer hit vet at det var her kunstneren Edvard Munch i en periode satte bo. De kjenner også i varierende grad til hans kunstnerskap. Dette spiller med i møte med eiendommen, blikket man har på huset og opplevelsen av det. Vi står her overfor det som kalles genius loci, stedets ånd: Et sted eller kunstverks magi eller utstråling, som så ofte bevisst eller ubevisst påvirker oss, men ikke fullt ut kan forklares. Et bestemt sted som oppleves som uatskillelig fra beboerens personlighet og som er gjennomsyret av deres vesen. Munchs hus i Åsgårdstrand er et slikt sted.

Pola Gauguin skriver i sin biografi om Munch fra 1946 at huset i Åsgårdstrand speilet Munchs personlighet og hans kunst, hans behov for kontakt med mennesker og livet der ute, men også nødvendigheten av å trekke seg tilbake for å få arbeidsro, klarhet, fordøye inntrykk og gi de form i sin kunst: «Det er noe ved det hus som Munch kjøpte i Åsgårdstrand som på et vis karakteriserer hans natur. Den ene husveggen med inngangsdøren ligger rett ut til allfarvei, dørhellen ligger i selve veien. Men denne fasaden på huset åpner seg ikke ut mot veien. Tvert imot. Sammen med de tette buskasaktige trær på siden og et gjerde lukker den for alt som ligger bakom. Den smale tomt skråner ganske sterkt ned mot sjøen og er beplantet med gamle forvitrede frukttrær og hegnet på begge sider av et buskas hvori kirsebærtrær blander seg. - - Her i denne bortgjemte haven kunne Munch trekke seg tilbake til den ensomhet han trengte for å komme til og ro og hvile fra sin heftige opptatthet av mennesker og liv som var like utenfor dørhellen hans, selv i en liten bortgjemt by som Åsgårdstrand.»

For Munch utgjorde hus og hage private og beskyttende rom og soner, en trygg og omsluttende base, i en ellers omflakkende tilværelse. Et sted å lengte til, finne arbeidsro, hvile ut og leve av markens grøde. Stedet ble etter hvert omtalt som en gammel teltplass han søkte tilbake til.

Munchs hus har i dag en rytme som er svært lik hva den var på hans egen tid. Den speiler også årstidene: Høsten, - med hagen som bader i løv, hvor lyder og aktivitet langsomt dempes, hvor de besøkende stadig blir færre, gjenstander pakkes ned og huset låses av. En dvalemodus som med få og lavmælte unntak varer gjennom vinteren, stille og mørk, til tider vindfull og forlatt, inne som ute. Med våren kommer alle planer og forberedelser, som en parallell til Munchs egen tid med brev, anmodninger og henvisninger mellom kunstneren,

familie og venner og hjelpere på stedet: «Her er alt ved det gamle. Deres Hus staar fremdeles og bare venter på Dem.» Det hele våkner sakte til liv igjen. Til sesongens hektiske puls med åpent museum, hvor mennesker møtes for å lytte, lære og selv fortelle.

Eirin Støen og Crispin Gurholts verk utforsker på ulikt vis noen av lagene som ligger i dette kunstnerskapet og i denne enkle, men komplekse eiendommen og dens ferd fra bolighus til museum. Med samtidens blikk løfter/tydeliggjør Støen og Gurholt flere lag og gir oss nye blikk på historien om Edvard Munchs Åsgårdstrand - i et hus, i en hage.

Solfrid Sakkariassen, kurator Vestfoldmuseene