Nord-Aurdal Barneskole 2013

Oppdragsgiver: Oppland Fylkeskommune / Konsulent: Eivind Slettemeås.

Bygget av Knut Olav Dokken.

Tekst av Eivind Slettemeås.

Kunstprosjektet Rampa av Eirin Støen består av et amfi plassert i det ytre gårdsrommet mellom nybygg og den eldre skolebygningen til Nord-Aurdal skule. Som i det tidligere kunstprosjektet Hagen, der luftegården i Trondheim Fengsel ble omdannet til en hage og veksthus for innsatte, ville Støen også i dette prosjektet involvere og samle brukerne med utgangspunkt i rommene, som en måte tilføre stedet en identitet å bygge videre på. Amfiet består av tre deler med ulike dimensjoner og volumer, plassert mot hverandre slik at de avgrenser mot resten av uterommet og fungerer som arena for undervisning, kultur og sosialt samvær.

I sine installasjoner og relasjonelle kunstprosjekter er Støen særlig opptatt av skape refleksjon rundt hva kunst kan være og hvilke formål de kan ha i ulike sosiale kontekster. I prosjektet for Nord-Aurdal skule er det særlig spørsmål som omhandler det å ytre seg og samtale i det offentlige rom som preger verket. Hvordan kan skolen aktivisere, utvikle og øke bevisstheten hos barn til deltagelse og engasjement i den offentlige samtalen? Dersom skolen er den første arenaen der våre offentlige liv formes, hvor viktig er ikke da skolen for evnen til å ytre seg senere i livet?

Det utendørs amfiet eller auditoriet blir i dag brukt som oppholds- og aktivitetssted i friminuttene, i undervisningssammenheng, og til øving og fremføring av kulturelle arrangementer med kulturskolen. Det er et verk som innfrir kunstnerens intensjon om å ha vel så mye uformell som formell funksjon og er et rom som både gir følelse av beskyttelse og mulighet for eksponering. En arena for spontane taler (rapportert brukt som speakers corner blant elever), lavmælte betroelser og til fantasi og frilek mellom avsatsene.

Platons friluftsakademi er én av inspirasjonskildene for verket, slik vi kan se for oss akademiet plassert litt utenfor Athens travle markedsliv, omgitt av trær som gir skygge fra sola og ly fra vind. En annen er amfiteateret som i sin oppbygging som knytter publikum sammen og tettere mot et scenisk senter. Slik det fremstår her er plassen ikke bare et utendørs auditorium og kulturarena men også et samlingssted og sted for rekreasjon. Med alle krav til tekniske tilpasninger og reguleringer som kommer med offentlige bygg og ikke minst skolebygg, er denne enkle og funksjonelle konstruksjonen et pusterom også i fysisk forstand.

Enkelt er likevel ikke riktig beskrivelse av verket, som i tillegg til sine skulpturelle kvaliteter, fargeavstemming og arkitektoniske integrering mellom to bygningsfasader (der klasserommene i nybygget vender direkte inn mot gårdsrommet) innehar en viktig håndverksmessig dimensjon. I samarbeid med lokal håndverkerbedrift ble det lagt en plan for bruk av lokale materialer og tradisjonell byggeteknikk, og i en tid der slike prosjekter i stadig større grad sendes til utlandet fordi håndverkerkompetanse enten ikke lenger finnes eller ikke er i nærheten av konkurrere i pris, spiller prosjekter som dette en viktig miljømessig, kunnskapsmessig og etisk rolle. Indirekte formidler verket en egenverdi i å satse på egne naturressurser og lokalkunnskap. Direkte formidler verket en tillitserklæring til individet som kollektivets grunnstein. Så enkle og sentrale verdier trenger noen ganger en kunstnerisk tilnærming for å fremstå innlysende.

Et lite apropos finner vi også i verkets tittel Rampa. Skulpturen har en viss likhet med tradisjonelle melkeramper samtidig som disse markerer en kollektiv bevissthet om noe allerede forsvunnet – den ikke ubetydelige sosiale betydningen som disse hadde som arenaer for informasjon, historiefortelling og slarv i lokalsamfunn rundt om Valdres og resten av Norge. Slike spor av uformelle og vagt regulerte tradisjoner har som kjent stor betydning for arkeologen og historikeren som vil forstå fortiden, både måten samfunn var tråklet sammen på og fremkalte slitasje og slitestyrke på de sosiale båndene.